Nasjonal avløpsplan må nå på plass

RIF mener det nå må opprettes en “Nasjonal avløpsplan” der fokuset er overordnede tiltak på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Med dette bør det følge med statlige midler som incitament for samarbeid. Dagens avløpsledninger har for dårlig tilstand og kapasitet til å ivareta økt vannføring som følge av klimaforandringene. Når rørsystemet ikke kan ta imot mer, finner vannet en egen vei på overflaten. Befolkningsvekst og urbanisering medfører økt fortetting og flere tette flater. Dette forverrer situasjonen og det blir derfor et økende behov for å redusere fremmedvannstilførseler til ledningsnett og renseanlegg slik at dagens anlegg kan oppgraderes uten behov for å håndtere de økte avløpsmengdene. Nye metoder for å håndtere regnvann lokalt må tas i bruk i større grad for å sikre at dette ikke havner i avløpsnettet. For å bedre avløpsanleggene foreslår RIF nasjonale planer og økt rekruttering. Kommunale avløpsanlegg er gitt tilstandskarakter 2. Dette begrunnes i at det sammenlignet med tidligere status (2010) ikke er noen endring i forhold til rensekrav eller oppgradering av ledningsnettet. Overholdelse av rensekrav er det viktigste vurderingskriteriet for standarden på avløpstjenestene. Kun halvparten av kommunene overholder alle kravene. Tilknytningsgrad til renseanlegg med godkjent prosess er veldig varierende, særlig i kystkommunene må det investeres. Ledningsnettet har betydelige svakheter i form av manglende kapasitet til transport frem til renseanlegg. Kvaliteten på rørene er også varierende i en betydelig del av nettet og er ikke oppgradert i forhold til behovene. Ledningsfornyelsen er fortsatt for lav ut fra problemenes omfang og andel vannskader som følge av for dårlig ledningsnett ser ikke ut til å være redusert. Et positivt trekk er kvaliteten og bruken av slam fra renseanlegg. Slammet er gjødselvare og det er en målsetting at dette skal føres tilbake til jorda. Produksjon av biogass fra kloakkslam øker og brukes blant annet som drivstoff til kjøretøy. Biogass fra renseanlegg erstatter dermed fossilt drivstoff og bidrar til å redusere klimagassutslippene. Kommunene har fortsatt mange uløste utfordringer innen avløpssektoren, selv om det er bedringer på enkelte områder, som bedre renseeffekt. Det trengs fortsatt solide investeringer til fornyelse og videre separering av avløpsnettet (fra fellessystem til separatsystem). Etterslepet er stort og det må gjøres betydelige investeringer for å redusere forfallet og lekkasjene. Mange kommuner sliter fortsatt med for liten bemanning i forhold til de oppgaver de skal gjøre. Det er et stort behov for revisjon av hovedplaner samt tilstandskartlegging for å få en helhetlig oversikt over situasjonen, heter det i rapporten fra RIF. Fremtidssikring mot 2050 Mye taler for at norske kommuner ikke er rustet til å håndtere klimaendringer. Ekstremvær kan føre til store skader på infrastruktur. Økning i havnivå kan gi ytterligere flomskader og overløpsutslipp. Dagens avløpsledninger har for dårlig tilstand og kapasitet til å kunne takle økt vannføring. Når rørsystemet ikke kan ta imot mer må vannet finne andre veier oppå overflaten/baken. Urbanisering medfører flere tette flater. Det er derfor behov for å hindre økt tilførsel av fremmedvann slik at dagens anlegg kan oppgraderes uten å måtte håndtere økte mengder. Mange renseanlegg må uansett bygges ut som følge av befolkningsveksten. De fleste renseanlegg har resultater som ligger tett opp til rensekravene. Anlegg med høy renseeffekt er viktig for å begrense forurensning i innsjøer og fjorder. Norge har i langt mindre grad enn andre sammenlignbare land bygget anlegg for fjerning av nitrogen. Selv om Norge har andre resipientforhold, bør vi med tanke på bevaring av havmiljøet langs hele kysten vurdere oppgradering av avløpsrenseanleggene. EUs rammedirektiv, som også forplikter Norge, innebærer at det kan bli strengere rensekrav. Dette krever ytterligere tiltak både for renseanleggene og ledningsnettet. Miljøgiftene bør fortrinnsvis unngås tilført avløpsnettet, ellers må de fjernes i renseanlegget. Fremtidens renseanlegg vil være effektive med hensyn til redusert forurensning, gjenvinning av næringssalter og slam for resirkulering. De vil produsere gass og energi som kan benyttes i energi- og transportnæringen. Det er flere kommuner som ikke har oppdatert hovedplan for avløp og vannmiljø. En politisk forankret hovedplan er et viktig verktøy for planlegging av nødvendige tiltak innen sektoren både på kort og lang sikt. Som for vannforsyning har mange kommuner for liten bemanning til å kunne ivareta alle oppgavene innenfor avløpstjenestene på en forsvarlig måte. God kunnskap om eksisterende anlegg gir bedre grunnlag for prioriteringer av sikringstiltak. Med dagens opprustningstakt og mangel på fagkompetanse fremover, har vi derfor gitt rød pil for fremtidssikring. Oppgradering Å øke takten på utskifting og fornying av gammelt ledningsnett er avgjørende for å forhindre skader på bygningsmassen og utilsiktet forurensning av miljøet som følge av lekkasjer og tilstoppinger. Lokal håndtering av avrenning fra regn og snøsmelting må brukes i større grad for å redusere belastningen på ledninger og renseanlegg. For å håndtere konsekvenser av klimaendringer (flom, kjelleroversvømmelser mm), redusere overløpsutslipp og utslipp fra renseanlegg er det nødvendig med økt separering av fellesledninger. Det er viktig å få bygd ut renseanleggene slik at de tilfredsstiller kravene i forurensningsforskriften samt for å være rustet til å håndtere enda strengere krav til utslipp av miljøgifter. Prosessoptimalisering og rehabilitering må gjennomføres og det må legges til rette for mer og bedre energi- og ressursgjenvinning. Lekkasjereduksjon RIF anbefaler å øke innsatsen for å oppgradere og fornye vannledningene med vekt på lekkasjereduksjon. Dette vil gi økt kapasitet på eksisterende anlegg noe som er viktig med tanke på økende befolkning og urbanisering. Klimaendringer og økende befolkning medfører behov for større effektivitet og gjenbruk av både vann og slam fra avløp. Det vil være svært viktig med lokal håndtering av overvann før vannet når ledningsnettet. Kostnader knyttet til å håndtere mer vann i ledningsnettet ved separering er meget store. På kort sikt (og kanskje også lengre) vil det være nødvendig å godta mer bruk av gater og overflater som flomveier ved store nedbørsmengder. Vi kan heller ikke lenger kun asfaltere og legge store flater med fast dekke, vi trenger mer fordrøyning, vegetasjon, parker og grønne tak i både eksisterende og nye områder. Helhetlig planlegging via hovedplaner, inkludert samarbeid over kommune- og fylkesgrenser, er viktige virkemidler. For å gjøre de nødvendige prioriteringer må det etableres god oversikt over eksisterende avløpssystem gjennom kartverk og modeller som kan gi raske analyser av fremtidige situasjoner. Systemer for inspeksjon av ledningstilstanden må tas i bruk slik at de beste valgene blir tatt med hensyn på å redusere lekkasjer. Modelleringsverktøy bør benyttes i mer utstrakt grad for å møte fremtidens utfordringer. Alle systemer bør knyttes sammen der en utnytter informasjonsteknologien for å oppnå redusert belastning på miljø, bedre økonomi og sikrere tjenester for brukerne. Samordning med annen infrastruktur Bedre samordning på departementsnivå vil kunne gi samordningseffekt ned i kommunene. Stort sett ligger avløpsledninger i samme grøft som vannledningene og det er viktig å samordne fornyelsesplaner. Oppgraving av vann- og avløpsledninger er kostbare tiltak i større byer på grunn av annen infrastruktur som ligger i bakken (kabler, fjernvarme, bossug, gassledninger) og at vann- og avløpsledningen ligger dypest. Økonomi Kommunenes vannforsyning drives til selvkost, det vil si at gebyrene skal dekke kommunens samlede kostnader til offentlig vann. En god vannforsyningstjeneste kan kreve økte gebyrer, noe det er viktig å øke forståelsen for blant brukerne. Samtidig finansieres kommunale veier på annen måte. Det bør ses på hvordan felles finansiering av vei, vann- og avløpsprosjekter kan gjøres mer effektivt og stimulere til samordning. Dette gjelder også andre infrastruktureiere. Utdanning og kompetanse Ut fra de store oppgavene vi står overfor er det fortsatt for få ingeniører i norske kommuner i dag og bestiller-rollen er mange steder svak. Behovet for sivilingeniører med fordypning innen vann- og avløpsteknikk er minst 30 per år, mens det i de senere år har blitt utdannet kun ca. halvparten av dette. Det er også for få som utdannes med bachelorgrad. I tillegg er det vanskelig å få tak i driftspersonell med fagbrev eller relevant erfaring. Universitetene må utnytte hverandres styrke: NTNU på teknikk og NMBU på miljødelen. Samtidig må det bli mer samarbeid rundt utvikling av utdanning på høyskolene. Kvaliteten kan økes ved at undervisningen ikke spres på for mange steder, spesielt innenfor bachelorutdanningen. Teknologi Mange kommuner har i dag tatt i bruk sensorer og informasjonsteknologi i overvåkningen av avløpsanlegg, men dette kan utnyttes i mye større grad enn det gjøres i dag. Det er sannsynlig at teknologiutviklingen vil øke disse mulighetene i årene fremover. Mer bruk av sensorer i overvåkning, sanntidsstyring og fysiske observasjoner bedrer oversikt og viten om eksisterende ledningsnett. Planmessig vedlikehold og utvikling gjennom innovasjon/teknologiutvikling sikrer god fremtidig kvalitet i nettet. Færre og større enheter Vannbransjen bør omorganiseres i færre og større enheter som sikrer nok kompetanse og mer spesialisering, styrket beredskap, mer optimal bruk av ressurser samt økt brukerfokus og servicenivå. Dette sikrer også bedre samarbeid med øvrige infrastruktureiere om samordning av tiltak. Vann- og avløpstjenestene i kommune Norge bør effektiviseres, eksempelvis ved å etablere flere interkommunale selskap.