https://admin.rin-norge.no/wp-content/uploads/2013/09/vannlekkasje-1.jpg

De kostbare lekkasjene

avatarevuser
Oppdatert: 17 september 2013
Temaet blir belyst i en større artikkel i Rørfag, og det er Arve Hansen, VA teknikk, Arnt Olav Holm, Vestfold Interkommunale Vannverk IKS og Ole Larmerud, NRL, som står bak artikkelen. Vi bringer her et lite utdrag. I VA-bransjen søker kommunene en levetid på minst 100 år for sine egne anlegg. Dersom lekkasjen som vi her omtaler hadde vedvart i ett år, ville kommunen måtte betale ca. kr 300.000,- til Vestfold Interkommunale vannverk IKS (VIV). Disse kostnadene blir deretter fordelt på abonnentene i det årlige VA-gebyret. Ingen kommuner greier å opparbeide seg tillit hos abonnentene, dersom slike historier blir dagligdags omtale. Akkurat denne vannlekkasjen ble funnet og utbedret etter 6 dagers innsats, blant annet  fordi lekkasjesøking på plastrør er mer utfordrende enn metalliske rør. Derfor har lekkasjesøkere utviklet kreative løsninger for å lokalisere lekkasjer. I dette tilfellet ble det også benyttet rørinspeksjon i naborøret, et DN160 PVC-rør, og påvist innvendige kondensdråper på spillvannsrørets innside ved lekkasjepunktet. Etter påvisning, graving og reparasjon, sitter man igjen med en kostnad på nærmere 50.000 kroner. Men slike kostnader blir vesentlig større, når lekkasjepunktet ligger under kabler og asfalterte areal i urbaniserte områder. Har vi gode nok lover og regler? I Byggteknisk forskrift (TEK 10) står det klart om utvendige vannforsyningsanlegg i §15-9: «…. Ledningsnett skal ha tilstrekkelig tetthet mot lekkasje ved maksimalt driftstrykk ….». Og i Sanitærbestemmelsene kan vi lese: «…. Skjøter for rør, rørdeler og utstyr skal utføres slik at skjøtene får en kvalitet som mest mulig tilsvarer rørmaterialet. Levetiden for skjøtene bør tilsvare rørets levetid ….».  Men hvem passer på dette? Kanskje vi i VA-bransjen har litt å lære av VVS- og Gassrør-bransjen. De sikrer sitt verdifulle, rør-strømmende produkt mot lekkasjer på en helt annen måte enn vi praktiserer innenfor dagens vanndistribusjon.  Kan man tenke seg at: Grøfteforlagte trykkvannsledninger < 63mm legges som «rør-i-rør»-system mellom atkomstpunkt. Koplinger tillates ikke nedgravd, uten at de er spesielt godkjent for det . Hva må gjøres? Ole Larmerud mener tre forhold kan bidra til at vannskadene på stikkledningene kan reduseres betraktelig: Først må dagens installasjonssystem og regelverk må endres. Kommunene må innføre nye regler for tilkopling av vanninnlegg. Alle nye vanninnlegg skal gå ut fra en fordelingskum på hovedvannledningen. På fordeleren avsettes godkjente og merkede stengeventiler. Heltrukne PE-rør legges  fra fordelingskummen til innvendig hovedstoppekran. I fordelingskummen kan også monteres vannmålere for hvert innlegg med fjernavlesning direkte til kommunen. Videre må produkter merkes og produktkunnskapen må skjerpes. Eierskap til stikkledninger må også endres, mener Larmerud. -Huseieren har i dag ansvar for vedlikehold og reparasjoner av ledninger han aldri ser og som går over annen manns (kommunens) eiendom. Det blir for enkelt for kommunen å overse vedlikehold og god installasjonspraksis når den private eier har ansvaret. Kommunene må ta eieransvar for stikkledningene, minst til innenfor gjerdelinjen, slik noen få kommuner, deriblant Stavanger, allerede har gjort.