Fagbrevet: Ett skritt videre
Merkesdal
I fjor kontaktet Ståle Andersen Brodahl (på arkivbildet) Norsk Vann, på vegne av Ullensaker kommune. Målet var å starte en prosess med å utvikle et fagbrev for driftsoperatørene. I artikkelen forteller han hva som har skjedd siden.
Vann- og avløpstjenestene, ofte kalt de hemmelige tjenestene, har livsviktig betydning og er grunnleggende avgjørende for et moderne samfunn. Likevel mangler Norge en fagutdanning for operatørene som utfører det avgjørende drifts- og vedlikeholdsarbeidet.
Et slikt fagbrev har vært etterlyst gjentatte ganger. Sist i RIN-sammenheng i denne artikkelen fra desember i fjor. Der intervjues blant annet Ståle Andersen Brodahl, som på vegne av en faggruppe i Ullensaker kommune og som daværende styremedlem i RIN, etterlyste et initiativ til en slik utdanning fra Norsk Vann.
Første møte avholdt
I artikkelen beskrev Ståle Andersen Brodahl nødvendigheten av et fagbrev i skjæringspunktet mellom Anleggsrørlegger og Bio-kjemi faget. Nå har Brodahl gått ut av RINs styre, men han arbeider fortsatt aktivt for faget og en fagutdanning.
I april ble det gjennomført et oppfølgingsmøte rundt temaet. Der deltok foruten ham Walter Olsson og Rolf Vidar Mariboe fra Ullensaker kommune, Peer-Christian Nordby og Trond Alm som representerte RIN, samt Marit Skjel fra Norsk Vann. Hun er rådgiver, med faglig og pedagogisk ansvar for kursvirksomheten i Norsk Vann. Hun er i tillegg sekretær for Norsk Vanns kursutvalg og for ADK-rådet.
Møtet fant sted på selveste Vannsenteret, landets nasjonale senter for vanninfrastruktur.
Hull i kunnskapstilgangen
Til stillingen som fagarbeider eller driftsoperatør i kommunene og det private godtas nå andre typer fagbrev, som kan være relevante. Men svært mange av de som i dag arbeider innenfor vann- og avløp, både i det private og innen det offentlige, er uten fagbrev. Derfor blir de ikke avlønnet for den kunnskapen de har tilegnet seg gjennom år med praksis, og som de praktiserer hver dag. Et annet problem er at mye av opplæringen dreier seg om repetisjon av allerede kjent kunnskap, mens både avdelingene og bedriftene også har behov for tilførsel av ny kunnskap.
Sårbart system
– I dag skjer opplæringen i stor grad ved at nyansatte arbeider tett på en som allerede kan jobben. Det kan nye lære mye av. Men uten en plan for undervisningen er svært mye personavhengig, og alle får spisskunnskap, formidlet fra en som allerede har det. Dette gir flere utfordringer. Om to med samme kunnskap blir syke samtidig, mangler vi kompetansen. Og med så mye udokumentert kunnskap hos de enkelte, risikerer kommunene at alt forsvinner med personen. Dette er dårlig forvaltning og innebærer fare for betydelige og unødige kostnader.
Kunnskapen må settes i system. Det er avgjørende både for å vedlikeholde og overføre eksisterende kunnskap, og for å få tilført ny kunnskap, mener Brodahl.
En god start
Han er i også opptatt av breddekunnskap. Det er forskjell på å lære ting i dybden, og på «å kjenne til». Det er ikke slik at alle skal kunne alt, men det er viktig at folk innen faget kjenner til hvilke muligheter og behov som finnes, også utenfor egen spisskompetanse.
– Oppfølgingsmøtet var veldig positivt, og vi satte pris på at Marit Skjel deltok. Norsk Vann bidrar til gode rammebetingelser, kompetanseutvikling og samhandling innen vannbransjen i Norge, og det er viktig at organisasjonen er «på ballen» nå. Så gjenstår mange ubesvarte spørsmål, sier Ståle Andersen Brodahl.
Norsk Vann og voksende kompetansebehov
Norsk Vann er en nøkkelaktør, og har kunnskaps- og kompetanseutvikling som viktig oppgave. Kronikken som ligger her innledes med et avsnitt som beskriver viktigheten av innsatsen, utfordringer for vannfaget og rekruttering: «Vann- og avløpssektoren står foran mange store oppgaver i årene som kommer. Å skaffe nok kloke hoder og flinke hender er en av de viktigste – og kanskje den vanskeligste. Det skorter ikke på utfordringer; behov for klimatilpasning, befolkningsvekst, nye og strengere miljøkrav, eldrebølge i ledningsnettet, endrede sikkerhetspolitiske forhold, prisvekst og høye renter – alt påvirker behovet for og vår evne til å foreta nødvendige investeringer i utvikling, drift og vedlikehold av den samfunnskritiske infrastrukturen og tjenestene vi forvalter.»
VG-nivå er drømmen
Sentrale tema er kompetansedeling, kompetansebevaring og -utvikling, men også rekrutering både til faget og til den enkelte arbeidsplass.
Kampen om de unge er stor. Kombinasjonen mellom forfallsfjellet på det kommunale vann- og avløpsnettet og synkende barnekull, er alvorlig. I den situasjonen er riktig lønn et viktig virkemiddel.
– Det er vanskelig å rekruttere folk. Det vil det også være om vi får fagbrevet. Derfor må også lønnen økes. Det private markedet tar folkene lenge før kommunene får ansatt dem. Men først må vi få på plass et fagbrev. Vi ønsker å få etablert det på videregåendeskole-nivå, slik at det kan velges som en linje der, utdyper han.
Noen har argumentert for at bransjen skal gå for sertifisering fremfor fullt fagbrev. Men kommunene avlønner ikke ut fra sertifisering. Det eneste kommunene kan gjøre for å løfte operatørene økonomisk, er via fagbrev, foreløpig. Vi ønsker også og se på muligheten for at sertifisering/kompetanse heving i form av kurs også burde gi avkastning lønnsmessig. Det bør lønne seg og løfte egen kunnskap. Dette må være en holdningsendring hos arbeidsgiver å ville lønne dette.
Et annet spørsmål er hvordan vi skal få dokumentert den siste lønnsbiten og kunnskapen hos de som har vært i faget et langt liv, uten at de har fagpapirer som kan dokumentere dette. En løsning kan være at de som har livskunnskapen lettere skal få tilgang til fagbrevet.
Veien videre
Det er stor enighet om at fagutdanningen trengs. Men å etablere denne fordrer et betydelig arbeid for å samle fagkunnskapen og å lage fagplanen. Deltakerne på møtet i april ser for seg at det må etableres en ressursgruppe, med mennesker som er ute i det fysiske arbeidet og utfører jobbene i det daglige, for å ta arbeidet videre.
– Det fantes en gang et VA-fagbrev. Det var et gammelt fagbrev som er forsvunnet. Marit Skjel skal finne frem til dette for å se om det er en mal det kan bygges videre på. Så ligger det litt i lufta at verken Vannsenteret eller RIN har økonomi til å dra i gang dette. I møtet konkluderte vi med at det bør utarbeides en søknad til Norsk Vann, for å se om dette kan være et prosjekt de kan ta på seg, beskriver Ståle Brodahl.
Ullensaker kommune har tatt på seg oppgaven med utformingen av søknaden til Norsk Vann.
Trond Alm og Ståle A. Brodahl har også skrevet en kommentarartikkel om temaet på Hallingsplasts Rørblogg. Den er gjengitt her.