Samarbeid, teknologi og beredskap er vesentlige stikkord for innholdet i dag to av Norsk Vanns årskonferanse 2026. Dagens første hovedbolk var «Med blikket mot 2050 – hvordan stå sterkere i møte med framtida – prioriteringer og innsatsområder».

På Norsk Vanns årsmøte dagen før ble organisasjonens nye strategiplan frem mot 2050 vedtatt. Strategien bygger på et omfattende arbeid, der bransjen og ulike interessegrupper har vært invitert til å bidra, og trer i kraft fra 2027.

– I arbeidet har vi vært opptatt av å løfte blikket og tenke langsiktig, innledet Ragnhild Aalstad, direktør i Norsk Vann, da hun åpnet dagen med å beskrive hva den nye strategien sier om behov, retning og prioriteringer.

Utfordringene er komplekse, og langt fra færre enn før. Blant hovedtrendene og drivkreftene som ble trukket frem, er:

• Økende geopolitiske spenninger.
• Økende konsekvenser av klimaendringene.
• Automatisering, digitalisering og kunstig intelligens.
• Demografiske endringer – både fortetting og avfolking.
• Stort investeringsbehov, økende driftskostnader og skjerpet konkurranse om kapasitet og kompetanse.
• Fragmentert styring fra sentrale myndigheter, som vanskeliggjør helhetlig og langsiktig planlegging, finansiering og utvikling.
• Lav synlighet, som gir risiko for at bransjens behov lett undervurderes.
• Tvil om innbyggernes evne og vilje til å bære kostnadene, med risiko for at nødvendige investeringer skyves ut i tid.
• Små og sårbare fagmiljøer, som gir risiko for svekket evne til å sikre trygge tjenester og utøve kommunal myndighet på en forsvarlig måte.

Konsekvensene for bransjen oppsummerte Aalstad blant annet slik:

• Utfordringsbildet må møtes med bærekraftige løsninger som ivaretar tjenestenes kvalitet og leveringssikkerhet, utnytter vannbransjens potensial for verdiskaping og samtidig tar hensyn til folkehelse, miljø og beredskap.
• Klimatilpasning, utslippsreduksjon og sirkulær ressursbruk blir stadig viktigere, og sektoren må ta sin del av samfunnsansvaret.
• Det er behov for mer robust organisering, bedre samarbeid mellom aktører og på tvers av sektorer, og styrket evne til å håndtere unntakssituasjoner.

Norsk Vanns visjon er «Verdi i hver dråpe». Strategien viser hvordan organisasjonen skal arbeide med prioriteringer og handlingsrettet innsats. Strategier og innsatser skal konkretiseres gjennom fireårige, rullerende handlingsplaner og ettårige arbeidsplaner. Innsatsområdene og de langsiktige målene for Norsk Vanns arbeid oppsummerte hun slik:

• Synlighet og tillit: Vannbransjen er synlig, forstått og anerkjent, og har tillit i befolkningen og blant beslutningstakerne.
• Regulering: Statlig regulering og myndighetsutøvelse gjenspeiler en kunnskapsbasert, helhetlig og langsiktig tenkning som sikrer trygg vannforsyning og forsvarlig avløpshåndtering i fred, krise og krig.
• Lokal forvaltning: Aktørene i vannbransjen samarbeider godt, og vann- og avløpstjenestene er organisert på en hensiktsmessig måte for å sikre høy kvalitet og god sikkerhet i hele landet.
• Innovasjon: Vannbransjen etterspør og benytter nasjonal og internasjonal forsknings- og erfaringsbasert kunnskap som grunnlag for innovasjon, teknologiutvikling og standardisering.
• Kapasitet og kompetanse: Vannbransjen er attraktiv som utdannings- og karrierevei og benytter tilgjengelig kompetanse på hensiktsmessige måter.
• Finansiering: Vann- og avløpstjenestene har et stabilt, forutsigbart og tilstrekkelig finansieringsgrunnlag.

Fra strategi til praksis

«Beste praksis for gode samarbeid mellom kommunene for vann og avløp» er tittelen på et ferskt Norsk Vann-prosjekt, gjennomført i samarbeid mellom Lund & Co, Norconsult og Menon Economics. Hovedfunnene ble presentert på konferansen av Simen Pedersen, seniorpartner i Menon Economics.

En betydelig utfordring er at sektoren står foran et historisk investeringsløft, samtidig som mange kommuner har små og sårbare fagmiljøer. Pedersen startet med seks hovedfunn fra kartleggingen:

• Det reelle omfanget av samarbeid er større enn statistikken viser. Minst 36 prosent av kommunene deltar i en eller annen form for samarbeid innen vann og avløp.
• Kommunene er gjennomgående fornøyde med samarbeidene sine, uavhengig av samarbeidsform.
• Forbedret drift og beredskap er den viktigste motivasjonen for å inngå samarbeid i dag, mens kompetanse og rekruttering er den mest universelle utfordringen.
• Hva samarbeidet skal løse, og hvordan det drives, betyr mer enn valg av samarbeidsform.
• Barrierene er først og fremst kulturelle og politiske, ikke tekniske eller økonomiske.
• Potensialet er størst på områder der felles fysisk infrastruktur ikke er en forutsetning for samarbeid, som beredskap, tilsyn med spredt avløp og kompetansedeling.

Mer samarbeid enn tidligere beskrevet

Kartleggingen bygger på tre kilder og er utført på oppdrag fra Norsk Vann i perioden november 2025 til august 2026. Et av de interessante funnene er at det reelle omfanget av samarbeid er større enn statistikken tidligere har vist. Årsaken er blant annet at samarbeid er definert bredere enn i tidligere kartlegginger. Resultatene viser samtidig at organiserte samarbeid er mest utbredt i sentrale områder, mens behovet for å bygge og tiltrekke seg sterke fagmiljøer ofte er størst i distriktene.

• KOSTRA-registreringene fanger i hovedsak opp organiserte samarbeid. Løsere samarbeidsformer rapporteres i liten grad.
• I det samlede bildet deltar 130 kommuner, tilsvarende 36 prosent, i minst én kjent form for samarbeid. Dette er et minimumsanslag, fordi undersøkelsen ikke gir kunnskap om de løsere samarbeidsformene blant de 210 kommunene som ikke besvarte undersøkelsen.
• Kombinasjoner er vanligst: 42 prosent av samarbeidskommunene deltar både i organiserte og ikke-organiserte samarbeid, 33 prosent kun i ikke-organiserte og 25 prosent kun i organiserte samarbeid.
• Geografien varierer. Organiserte samarbeid er konsentrert i befolkningstette områder, mens ikke-organiserte samarbeid finnes i alle deler av landet.

Fordeler og barrierer 

Tre forhold skiller de velfungerende samarbeidene fra de øvrige. Erfaringene tyder på at hva samarbeidet skal løse, og hvordan det drives, har større betydning for om det lykkes enn hvilken form kommunene har valgt.

Blant de vesentlige funnene er også at kommuner som samarbeider, har høyere etterlevelse av rensekrav. Forskerne har ikke empirisk grunnlag for å slå fast årsakssammenhengen, men det ser også ut til at disse kommunene har lavere driftsutgifter per innbygger.

Barrierene er i hovedsak kulturelle og politiske, ikke tekniske eller økonomiske. Samtidig stiller kommunene gjerne krav om at samarbeid skal gi en dokumenterbar gevinst.

– Samfunnsøkonomiske analyser kan vise hva innbyggerne får igjen for samarbeidet. Vis det i tall. Dette er kjempesentralt fremover, understreket Pedersen engasjert.

Han minnet også om at mye i enkeltkommuner, særlig de små, kan være avhengig av enkeltpersoner. Det fungerer godt – helt til vedkommende skal pensjonere seg. Å stå alene i et lite fagmiljø er heller ikke nødvendigvis særlig attraktivt for dem kommunene ønsker å rekruttere.

Konkrete råd i tre retninger

Pedersen avsluttet foredraget med anbefalinger til kommunene, Norsk Vann og staten. Blant de viktigste anbefalingene til staten var:

• Gi tidlige og forutsigbare signaler om nye rensekrav. Sikker forventning om nye krav kan akselerere beslutningsprosessene.
• Senk terskelen i etableringsfasen gjennom veiledning og tilskudd. Utrednings- og etableringskostnader må kunne dekkes utenfor gebyrområdet.
• Avklar adgangen til å delegere myndighet til interkommunale samarbeid.
• Vurder å styrke den regionale pådriverrollen, avstemt mot statsforvalterens rolle som forurensningsmyndighet og tilsynsorgan.

– Rapporten vil bli brukt av Norsk Vann. Den inneholder mye interessant. Noe av dette er kjent fra før, men nå har vi fått det beskrevet og systematisert i rapporten, sa Norsk Vanns direktør Ragnhild Aalstad da hun takket Pedersen etter foredraget.

Både Norsk Vanns nye strategi mot 2050 og rapporten om kommunesamarbeid blir publisert om kort tid.

Samarbeid helt inn i anskaffelsene

Samarbeid var også den røde tråden i neste foredrag, men nå på et svært konkret nivå. Under tittelen «En prosess, to anlegg: Kontraktstrategier og samarbeid om anskaffelser» delte Isabell Rival, prosjektleder i seksjon Eiendom i Sandefjord kommune, og Stefan Dokken, anskaffelsesleder i PPM Prosjekt, erfaringer fra samarbeid om anskaffelser.

Når investeringsbehovet øker samtidig som både kommunal kapasitet og kapasiteten i leverandørmarkedet er under press, blir måten prosjekter planlegges, organiseres og anskaffes på stadig viktigere. Foredraget løftet dermed samarbeidsdiskusjonen fra organisasjonskartet og inn i den praktiske prosjektgjennomføringen.

Hva kan teknologien faktisk løse?

Første bolk ble avsluttet med et tema som ligger tett på interessene til både SSTT- og RIN-miljøet, da Jon Røstum, senior forretningsutvikler i SINTEF Community, stilte spørsmålet «Teknologiutvikling: Hva behøves i møte med framtida, sett fra FoUi-ståsted?»

Her handlet det ikke bare om ny teknologi for teknologiens egen skyld, men om hvilke verktøy og hvilken kunnskap bransjen faktisk trenger for å håndtere utfordringene fremover og fordeler dette kan gi  – der som ny teknologi tas i bruk. 

Røstum trakk blant annet frem interessante fakta og erfaringer fra Sverige knyttet til lekkasjekontroll og -reduksjon. Dette er erfaringer med direkte relevans for arbeidet med vannledningsnettet, og stoffet fortjener mer plass enn det er mulig å gi det i denne samleartikkelen. De svenske erfaringene med lekkasjekontroll og lekkasjereduksjon kommer vi derfor tilbake til i en egen oppfølging.

Beredskap – om reparasjonssikkerhet, lagerhold og standardisering

Etter kaffepausen skiftet programmet retning fra den langsiktige utviklingen mot et svært konkret spørsmål: Hva skjer når noe ryker – og delen som trengs for å reparere anlegget ikke er tilgjengelig?

Bolkens fulle tittel var «Beredskap – om reparasjonssikkerhet, lagerhold og standardisering», med Kjetil Furuberg, avdelingsleder vanntjenester i Norsk Vann, som konferansier. Furuberg innledet med «Norsk Vanns arbeid med reparasjonsberedskap og lagerhold».

Deretter løftet Magnus Johanson, avdelingsleder beredskap og daglig leder i REN, blikket mot en annen samfunnskritisk sektor i foredraget «Forsyningssikkerhet og lagerhold – hva kan vannbransjen lære av kraft- og nettbransjen?»

Leverandørsiden fikk så slippe til da Truls Wettergreen, leder for beredskap og Renseløftet i Brødrene Dahl tok for seg «Hvordan sikre kundene utstyr til enhver tid – sett fra et leverandørperspektiv?»

Tilgang på riktig materiell, standardisering og evnen til å reparere raskt når kritisk infrastruktur svikter, har fått en helt annen aktualitet i en tid med geopolitisk uro og mer oppmerksomhet rundt samfunnets beredskap. Bolken ble avsluttet med sofaprat.

Digital sikkerhet som del av vannberedskapen

Etter formiddagens siste kaffepause sto digital beredskap sentralt. Bolken har den talende overskriften: «Ny digitalsikkerhetsforskrift: Hvilke utfordringer møter bransjen, og hva behøves for å kunne jobbe systematisk med digital sikkerhet?»

Martin Stensland, prosjektansvarlig for vann og vannmiljø – plan og investering i Asker kommune, beskrev «Nye krav til digital sikkerhet – utfordringsbildet sett fra kommuneperspektiv». Han tok utgangspunkt i en fiktiv historie, for å vise sårbarheten i kommunene. Digital sikkerhet er et helt nytt fagfelt innen VA, som landet over allerede har betydelige oppgaver og nok å styre med fra før. Asker har bygget egen kompetanse innen digital sikkerhet, ledelsen satte av tilstrekkelig med ressurser til å gjøre en solid jobb. De kartlegger nye roller etter hvert som de dukker opp, og stanser ikke arbeidet når uavklarte forhold oppstår. 

– Mitt syn er at det kan være bedre å gjøre noe som oppleves som dobbelt arbeid, fremfor å ikke gjøre noe, beskrev Stensland.

Innsatsen i Asker er delt i tre faser: kartlegging, etablering og overlevering. De er fortsatt i kartleggingsfasen.

– Ta kontakt, så kan vi hjelpe hverandre, avsluttet Martin Stensland foredraget sitt. 

Deretter presenterte Janne Hagen fra Mattilsynet, innleid konsulent fra Gritera Security, «Ny veileder til digitalsikkerhetsforskriften for drikkevannssektoren». Mattilsynets veileder skal avklare forventingene til vannverkene, både de private og offentlige anleggene. Den rommer hoveddelene: Lovkrav, Ordforklaring, Hvordan oppfylle kravet, Resurser med lenker samt Krysskoblinger. 

Myndighetenes blikk på vann og beredskap

Årets fagprogram ble avsluttet med bolken «Oppsummerende tanker – vannbransjens utfordringer og håndteringer sett fra sentrale myndigheters ståsted».

Kjetil Tveitan, fagdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet, Anders Torheim, seksjonssjef for samfunnssikkerhet og beredskap i Mattilsynet, og Fredrik Jordhøy, beredskapskoordinator i Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune, deltok i panelsamtalen «Vann og beredskap – status og utfordringer sett fra sentrale myndigheter».

Av hensyn til begravelsen av kong Harald, ble Norsk Vanns årskonferanse 2026 avsluttet før lunsj onsdag 9.9. Med det måtte konferansen forkortes, og de siste foredragene utgitt. Arrangøren planlegger imidlertid å få gjennomført disse ved en senere anledning, for så å gjøre opptak, og dele disse.

Det ble tilrettelagt for at de av konferansedeltakerne som ønsket å følge kongens begravelse på skjerm, fikk tilgang til det på hotellet. 

Norsk Vanns gave til foredragsholderne på årskonferansen 2026 var økonomisk støtte til Norsk Folkehjelps innsats på vegne av hver av dem.

Her finner du artikkelen: Norsk Vanns årskonferanse: Lekkasjer, bærekraft og framtidens VA-tjenester om den første dagen av Norsk Vanns årskonferanse 2026, sett med RINs øyne.